…ved Ralph Vaags’ bord.

Ralph Henk Vaags

Filosof og teolog. Forfatter av flere filosofiske bøker og artikler.

Ralph skriver noen korte og noen lengre refleksjoner på livsveien.

Refleksjoner

400 år med Blaise Pascal

I år er det akkurat 400 år siden den franske filosofen, matematikeren, vitenskapsmannen og oppfinneren Blaise Pascal ble født. Han ble født den 19 juni 1623 i byen Clermont (i dag «Clermont-Ferrand»), sør i Frankrike. Huset, barndomshjemmet, er revet, men det lå i den øvre delen av byen, i gaten Rue Gras.

Det finnes imidlertid en tegning av det, og forfatteren Maurice Barrès (1862-1923) fortalte at han bodde i dette huset rundt 1900. Beskrivelsen han ga var ikke akkurat positiv. Hele huset stinket og takrennene lak, men leien var tilpasset den lave standarden. Tidens tann og manglende vedlikehold hadde fullstendig fjernet den glansen bygningen hadde da Blaise Pascal ble født. At huset hadde glans er ikke så rart. Huset var den gangen eid av den øverste autoriteten for domstolen i Auvergne, Étienne Pascal – altså faren til Blaise. Lokale myndigheter har ikke alltid forståelse for den historiske betydningen av slike bygninger. Om den hadde blitt bevart, ville den vært en turistattraksjon og et viktig sted for Pascal-forskere og for historisk interesserte. I dag er interessen for Pascals liv og filosofi stor og økende i Europa – og ikke bare i Frankrike.

De store franske avisene Le Figaro og Le Monde, er allerede ute med sine spesialnumre om Pascal, hvor kjente franske Pascal-forskere bidrar. Det er mye å minnes, mye å lære, mye å feire… I det følgende skal jeg nøye meg med å gi et lite glimt av hans barndom og ungdom. I løpet av høsten håper vi å vise mer av Pascal – ikke minst gjennom de videoopptakene Hans Grelland og jeg gjorde i Paris i løpet av en hektiske uke i mai. Jeg kan også annonsere at jeg har skrevet en bok om Pascal, som publiserer av Verbum Akademisk i desember.

Da Pascal var 3 år gammel døde moren. Étienne giftet seg ikke på nytt. Den 10. januar 1632 flyttet familien til Paris, nærmere bestemt til et hus i Rue de la Tixeranderie. Da var Blaise 9 år gammel. Fra vinduet kunne han se La Seine med sine lekter, en rad med butikker på begge sider av elven og et yrende folkeliv i gatene – et ganske annet synsinntrykk enn fra vinduet i Clermont. Paris var allerede den gang Europas kulturelle sentrum, og med et innbyggertall på omtrent 300 000 mennesker; den gangen Europas største by.

Blaise Pascal 1623-1662

Faren hadde allerede bestemt seg for å ta seg av sønnens utdannelse på egenhand. Hans syn på den offentlige skolen var nærmest fiendtlig, både hva angikk pedagogiske metoder og faglige innhold. Han ønsket ikke at sønnen skulle «ødelegges av det skolastiske vrøvlet». Dessuten hadde han ganske bestemte oppfatninger av hvordan han skulle utdanne sin sønn. I stedet for å dosere skolastisk metafysikk og aristotelisk vitenskap, skulle sønnen søke egne begrunnelser for alt som ikke var selvsagt.

Men Étienne så pedagogiske grøfter, som man måtte passe seg for. En av dem var matematikk. Étienne var selv en av Frankrikes fremste matematikere, så det var ikke matematikken i seg selv som var problemet. Problemet var den effekten matematikken ville få på sønnen. Han hadde selv erfart hvordan matematikken kunne bergta og fascinere. En tidlig eksponering ville med sikkerhet føre til at andre fag – spesielt gresk og latin – ikke fikk tilstrekkelig oppmerksomhet. Farens beslutning var like klar som streng: Alle matematikkbøker skulle låses inn i skapet, og barna skulle ikke få noen undervisning i matematikk før de var langt ut i tenårene! Og slik ble det – svært lenge. Det pedagogiske opplegget sprakk da Blaise var 12 år.

Kanskje trigget det strenge forbudet Blaises nysgjerrighet til bristepunktet, for en dag overrasket faren sin 12 år gamle sønn på gutterommet. På gulvet var det tegnet geometriske figurer med kritt, og på et ark hadde han formulert flere av Euklids aksiomer – uten å ha fått noen undervisning eller tilgang til bøker. Han kjente ikke de tekniske termene, for eksempel «sirkel», «punkt», osv og brukte de dagligdagse uttrykkene som på norsk ville tilsvare «runding», «prikk» osv. Hans eldre søster, Gilberte, var tilstede og skriver om hendelsen i sine memoarer. Stillheten i rommet var å ta og føle på. Blaise var redd for straffen som ventet. Faren så med vantro og opphisselse på hva sønnen hadde gjort. Det ble ingen straff. Faren tok derimot med seg arket med Euklids aksiomer og la på vei til sin venn, som også var matematiker. Da han nådde fram var faren på gråten. Han var overveldet av å ha oppdaget at hans sønn var svært begavet. Vennen rådet Étienne på det sterkeste: Gi gutten tilgang til matematikkbøker!

Fra den dagen fikk Blaise lese Euklids klassiske verk Elementer. Etterhvert fikk han også bli med faren sin på de ukentlige møtene hos fransiskanermunken Mersenne. Munken samlet den intellektuelle eliten til diskusjon om vitenskap, teologi og filosofi. Her ble de nyeste vitenskapelige resultatene i samtiden presentert og diskutert. Disse møtene var starten på det som senere ble Det franske vitenskapsakademi. Her møttes storheter som Descartes, Roberval, Fermat, Gassendi og Hobbes.

Da Blaise var 16 år hadde han skrevet en artikkel om det koniske snitt. Descartes var ikke til stedet, men sa senere at dette ikke kunne vært skrevet av et barn. Men det var det altså. Det utrolige var at den 16 år gamle Blaise hadde løst et problem som hadde opptatt matematikere siden oldtiden. Fra da av var Blaise Pascal kjent i hele Europa; ungdomsgeniet som hadde løst det som ingen andre hadde klart. Tiden som følger viste at dette ikke var et ungdommelig blaff av genialitet. En rekke banebrytende arbeider innenfor matematikk, ingeniørkunst, naturvitenskap og filosofi fulgte. Alt dette, til tross for Pascals unge alder og at han stadig var plaget av sterke smerter og lammelser – en sykdom (antakelig flere) som endte med en altfor tidlig død, bare 39 år gammel.

Blaise Pascal var en kristen tenker. Han kunne ikke tilgi Descartes, som tillot seg å bruke Gud for å sette alt i gang, men som deretter ikke hadde brukt for Ham. For Pascal var Gud/Kristus selve sentrum og utgangspunkt for forståelsen av tilværelsen og mennesket.

Innenfor religionsfilosofien er det kanskje det såkalte veddemålsargumentet som man først og fremst forbinder med Pascal. Samtidig er dette et av de argumentene i filosofihistorien som er mest misforstått. Det som kanskje er spesielt overraskende, er at han argumenterer for Jesu oppstandelse, noe som samtidens filosofer og teologer helt og holdent hadde parkert innenfor åpenbaringens gjerde.

Utover dette kan det nevnes at Pascal var forut for sin tid med hensyn til synet på filosofisk refleksjon og synet på sistebegrunnelse, og foregriper det som senere blir sentralt for fransk eksistensialisme. Pascal bidro også innenfor journalistikk, urban transport, kunstig intelligens, sannsynlighetsregning, beslutningsteori og spillteori. Listen kunne fortsette.

400 år har gått og fortsatt fenger og irriterer dette «fryktinngytende geniet» (cet effrayant génie), for å bruke en karakteristikk fra Chateaubriand (1802). Det er få mennesker som studerer Pascals tanker uten å bli påvirket. Det kan man kanskje si om alle betydelige filosofer, men jeg tør påstå at Pascal er spesiell. Det er mange som føler intellektuell og åndelig takknemlighet til Pascal og hans tanker. Jeg er en av dem.