Eksistensialisme
30. oktober 1945, på min bursdag, men noen år før jeg ble født, fant det sted en samtale mellom Marc Beigbeder og Jean-Paul Sartre på Cafe de Flore i Paris. Beigbeder var forvirret og fortvilet. Dagen før hadde han vært medarrangør av et offentlig foredrag holdt av samme Sartre med den obskure tittelen «Eksistensialismen er en humanisme». Sartre hadde foreslått tittelen, og arrangørene hadde vært i tvil om det ville komme noen. Beigbeders problem var at det kom noen, det kom altfor mange, det ble pakk fullt og kø utenfor, folk besvimte og stolene ble knust og billettsalget brøt sammen. Det siste var det som ga Beigbeder problemer, han skulle dekke leieutgiftene, og utleier hadde presentert en nøyaktig regning for ødelagt inventar. Og Sartre skulle ha honorar. Sartre avfeide hele honoraret og påpekte at foredraget hadde vært en stor suksess, avisene var fulle av det, med spesiell vekt på angst, pustebesvær og ødeleggelser.
Foredraget kom senere ut i bokform, det er oversatt til norsk og du kan lese det. Sartres mål var å fremstille eksistensialismen som en positiv filosofi. Hvorfor forteller jeg dette nå? Vel, en gang må det fortelles, og i sommer hadde jeg gleden av å besøke kafeen der samtalen fant sted. Men kanskje først og fremst vil jeg gjerne skrive om det igjen og igjen fordi eksistensialismen tror at mennesket er fritt av vesen og derfor trenger å leve i et fritt samfunn. Og det er jo en tanke å ta med seg inn i hverdagen.
Å skrive
«Jeg ser på det hvite arket på på bordet mitt». Slik begynner en bok av Jean-Paul Sartre. Papir og, vet vi, fyllepenn. Det er vanskelig å ikke tenke at noe av skrivingens poesi forsvant, først med skrivemaskinen, så med PCen. Og nå, med ChatGPT og liknende datamonstre, begynner tekstproduksjon å erstatte det å skrive. Det er tekstproduksjon uten subjekt, det er meninger men ingen som mener det, fakta men ingen som vet det, forklaringer men ingen som forstår det. Hvordan skal vi lære oss å forholde oss til denne potensielt nyttige men helt meningsløse tekstproduksjonen?
Jeg ser på mobilen jeg holder i hånden. Det skal dere i hvert fall vite, at det er jeg som skriver dette, jeg, et jeg, et menneske med bevissthet eller sjel, et subjekt. Og det er skrevet til deg, en leser jeg ser for meg at vil lese dette. Hiin Enkelte, som Kierkegaard ville skrevet, ja, ikke bare ville han skrevet det, han skrev det, i en av sine egne bøker. Slik er skriftens lille mirakel, også på mobil. Men jeg har fått håndskrevne brev, for ikke så veldig mange år siden, fra personer som var for unge til å være vant til å skrive håndskrevne brev, etter en litt vanskelig sak vi hadde havnet i, og der de kom på at det kunne være en god ting å gjøre. Og det var det. Det er fint å skrive, det er en subjektiv handling, en bevissthetsakt, som fenomenologene kaller det. Legg et hvitt ark foran deg. Så kan du skrive.
FilosofiAvisen 