Her finner du innledninger filosofen Ralph Henk Vaags har holdt på Kristiansand Filosofikafé. Ralph er leder av Kristiansand Filosofikafé og er ansatt ved Universitetet i Agder.
«Velkommen til Kristiansand Filosofikafé – steder for refleksjon og ettertanke omkring de viktige spørsmålene i livet!»
MARS 2023
Velkommen til Kristiansand filosofikafé – stedet for refleksjon og ettertanke omkring de viktige spørsmålene i livet!
Når vi snakker med et annet menneske, tviler vi ikke på at den andre har sine tanker og følelser – at de har en bevissthet omtrent slik som vår egen. Vi forutsetter dette umiddelbart, selv om vi kan vektlegge andres følelser og tanker forskjellig – om vi er empatiske eller kanskje psykopatiske.
Filosofer undrer seg over mye, og ett av de tingene de undrer seg over er hvordan vi kan vite at det finnes andre bevisstheter enn vår egen. Vi har jo ikke direkte tilgang til andres tanke, drømmer, frykt, smerte osv. Vi står på utsiden. Hva som foregår på innsiden, har vi ikke direkte tilgang til. Vi «leser» atferden, ansiktsuttrykkene – kroppsspråket, som vi kaller det. Men hva foregår egentlig på innsiden? Er det noen der – egentlig?
Det er ikke slik at vi tviler på at det finnes andre bevisstheter. Spørsmålet er om vi egentlig kan vite det. For ingen – kanskje bortsett fra en eller annen filosof – tviler på det.
Hva slags tro er dette? Er det en blind tro? En filosof har hevdet at så lenge en ateist tror at det finnes andre bevisstheter enn sin egen, har ateisten ingen grunn til å anklage noen for å tro at Gud finnes.
Filosofer har forsøkt å løse problemet om andre bevisstheter. Den britiske filosofen Bertrand Russell hevdet at vi kan gi et analogiargument for at det finnes andre bevisstheter. Jeg kjenner til hvordan det er med meg selv – at visse bevissthetstilstander medfører en viss atferd. Jeg sier for eksempel «au», hvis jeg bommer på spikeren og treffer tommelen i stedet. Jeg ler, når jeg synes noe er morsomt, osv.
Visse bevissthetstilstandene hos meg, etterfølges av en viss atferd. Atferd er systematisk knyttet til bevissthetstilstander. Jeg ser hvordan andre mennesker oppfører seg. De ler, smiler, snakker osv. Jeg kan derfor trekke den slutningen at andre også har mentale tilstander, som systematisk knytter seg til atferd.
Ved hjelp av analogiargumentasjon, kan jeg altså begrunne min tro på andre bevisstheter. Russell synes i det minste å beskrive ganske godt hvordan vi resonnerer.
Men det er langt i fra et bevis. Det bør kanskje ikke bekymre oss. Som mennesker, tror vi svært mye, og veldig lite av det kan bevises. Det spørsmålet vi kan stille, er om den grunnen vi kan gi, for at det finnes andre bevisstheter, er tilstrekkelig for å rettferdiggjøre den troen vi har.
Enkelte filosofer – for eksempel Ludwig Wittgenstein – har påstått at Russells argument er særdeles svakt, fordi det refererer til bare ett tilfelle – nemlig til en selv. Fra ett enkelt tilfelle, trekkes den konklusjonen at alle mennesker har bevissthet. Det er særdeles tynt.
Man bør ikke generalisere på så tynt grunnlag. Hvis du bare har sett én svane i ditt liv, og den var sort, bør du ikke trekke den slutningen at alle svaner er sorte. Du bør undersøke flere svaner, før du trekker noen slutning om alle svaner.
Men når det gjelder bevissthet har vi bare én tilgjengelig – nemlig vår egen. Russells analogiargument har et problem. Men et analogiargument er kanskje det beste vi kan oppdrive?
Om du skulle bli i tvil nå, kan jeg forsikre deg om at det er flere bevisstheter enn deg her i kveld; og at kveldens foredragsholder er særdeles bevisst og reflektert.
Tusen takk for oppmerksomheten!
JANUAR 2023
Velkommen til Kristiansand filosofikafé – stedet for refleksjon og ettertanke omkring de viktige spørsmålene i livet!
Jeg vet ikke hvordan frokosten din var i dag morges, men en del av oss måtte kanskje velge mellom ulike alternativer. Frokostblanding eller brød? Melk, juice eller kaffe, eller kanskje litt av alt? Slike beslutninger tas i løpet av kort tid. Alt går nesten automatisk.
Under slike hverdagslige hendelser ligger et filosofisk spørsmål, som du nok har et svar på – men som likevel ikke kan besvares med stor sikkerhet.
Spørsmålet er om vi er frie til å velge mellom alternativer.
Kanskje er den friheten du antar at du har, en illusjon. Er vi styrt av våre lyster; av vår personlige historie? Er hele tilværelsen et stort maskineri; hvor alt som skjer er et resultat av en ubrytelig mekanikk – med en nødvendighet som ligger fullstendig utenfor vår kontroll? Er den friheten du synes å merke hos deg selv, egentlig en illusjon?
Det finnes filosofer som forsvarer et slikt perspektiv på tilværelsen. Deres argumentasjon støtter seg ofte på det mekaniske verdensbildet, som vi finner hos den greske naturfilosofen Demokrit, og som fikk mange tilhengere etter at Isaac Newton formulerte mekanikken på 1600-tallet. Newton kunne forklare hendelser i naturen ved å henvise til ubrytelige naturlover.
Deretter antok mange at mennesket er et stykke natur, som føyde seg inn under naturlovene – slik som alt annet i naturen. Dermed er menneskets handling fullstendig underlagt ubrytelige naturlover. Her er det ingen plass til en fri vilje. Dette er deterministens univers og perspektiv på livet.
Er vi frie? Er vi ansvarlige? Spørsmålet om mennesket har en fri vilje, er ett av de vanskeligste filosofiske spørsmålene å besvare på en god måte. Hvis våre handlinger er forårsaket av noe annet enn oss selv, er vi rimeligvis heller ikke ansvarlige for hva vi gjør eller ikke gjør. Våre handlinger, eller mangel på handling, er bare noe som skjer med oss.
Det er noen opplagte fordeler med et slikt synspunkt. Ett av dem er at selvbebreidelsen og følelsen av skyld er helt uten grunn – uansett hva du har gjort, gjør eller kommer til å gjøre i framtiden. Vi kan fortsatt bli rost og klandret, men ingenting av dette gir egentlig mening – hvis vi ikke kunne gjort annerledes.
Poenget er ikke at det var vanskelig å gjøre noe annet; nei, det var overhodet ikke mulig.
Determinismen har også noen uønskede konsekvenser. La oss gjøre det ganske konkret: Hvis tilværelsen er på den måten, kan vi hverken bebreide eller holde Putin ansvarlig for noe som helst. Putin er ikke mer ansvarlig enn et tre i skogen eller skoene du går rundt med.
Etikken og rettsstaten forutsetter at vi normalt er ansvarlige for hva vi gjør, og at vi kunne gjort noe annet enn det vi faktisk gjorde. Dette er det moralske argumentet for en fri vilje.
Premisset er at vi er moralsk ansvarlig for våre handlinger. Og hvis vi er ansvarlige, kunne vi handlet annerledes. Og hvis vi kunne handlet annerledes enn vi faktisk gjorde, har vi en fri vilje. Kort fortalt: Hvis vi er ansvarlige for våre handlinger, har vi også en fri vilje.
En slik argumentasjon er kanskje det sterkeste argumentet for å tro at vi er tilstrekkelig frie – frie nok til å være ansvarlige i de fleste situasjoner.
Velkommen til Kristiansand filosofikafé. Jeg håper du kom hit – helt frivillig!
Tusen takk for oppmerksomheten!
DESEMBER 2022
Velkommen til Kristiansand filosofikafé – stedet for refleksjon og ettertanke omkring de viktige spørsmålene i livet!
David Hume har hatt stor betydning for vår tids filosofi. Han regnes som en radikal empirist, og mente at all kunnskap om faktiske forhold må forankres i sanse-erfaringen. Han trakk også et skille mellom det deskriptive, altså det som beskriver hvordan virkeligheten er, og det normative, dvs det som forteller oss hvordan noe bør være. Humes skille mellom det deskriptive og det normative er blitt stående som et fundamentalt skille innenfor etikk.
Han forteller i en av sine bøker at når han leser om etikk, legger han merke til at forfatteren nesten umerkelig glir over fra å beskrive hvordan tingene er, til å beskrive hvordan tingene bør være. Man ønsker å begrunne det normative i det deskriptive. Men Hume påpekte at en slik begrunnelse er ugyldig. Vi kan ikke trekke en slutning fra er til bør. Man kan for eksempel ikke begrunne hva som er rett og galt, ved å henvise til hva folk faktisk gjør.
Prinsippet om at vi ikke kan slutte fra er til bør, kalles gjerne «Humes giljotin» eller «Humes lov». Dette prinsippet blir noen ganger blandet sammen med det som G. E. Moore kalte «den naturalistiske feil-slutningen». Moore kritiserte nemlig tidligere filosofer for å identifisere etiske begreper med begreper om naturlige forhold. Et eksempel på en slik sammenblanding er når en filosof hevder at uttrykket «god» betyr (skal bety) det samme som «lyst» eller «det som skaper lyst i oss», slik hedonistene ser ut til å gjøre. Men hva som er etisk godt kan ikke defineres på den måten, altså ved å henvise til noe i naturen. Vi kan ikke definere godt som en til-stand i hjernen. For Moore er etiske uttrykk noe man ikke kan avklare eller definere ved å henvise til naturlige forhold. Han mente at etiske uttrykk dreier seg om noe som ikke kan analyseres – deles opp, men er likevel noe vi kan ha kjennskap til gjennom en moralsk sans. Han kalte denne sansen «moralsk intuisjon».
Hvis Hume og Moore har rett, kan vi ikke redegjøre for rett og galt, godt og ondt, ved å henvise til for eksempel lykkefølelsen eller følelsen av lyst. Derfor har hverken psykologer, biologer eller hjerneforskere en spesiell kompetanse til å fortelle oss hva som er rett og galt, godt og ondt. Det betyr ikke at det de forteller oss er uten etisk relevans, men de er ikke i nærheten av å besvare det etiske spørsmålet om rett og galt, godt og i ondt. Psykologer, biologer og hjerneforskere kan beskrive mennesket, men deres fagområder gir oss ikke svar på etiske spørsmål.
Tusen takk for oppmerksomheten!
Kanskje har du noen å samtale filosofisk med. Da kan dere jo forsøke å besvare spørsmålene nedenfor sammen. Spørsmålene er også egnet til å reflektere over på egen hånd:
- Hvordan bør man gå fram for å finne ut hva som er etisk godt og ondt?
- Hvis vi har funnet fram til noe som er godt, hvordan kan vi vite at det er et eksempel på noe godt? Hva slags kunnskap er i så fall det som gjorde deg i stand til å klassifisere dette som godt? Kan du uttrykke den kunnskapen, uten å bruke eksempler?
- Er du enig med Hume i at det er viktig forskjell mellom er og bør? Begrunn svaret.
- Kan biologien fortelle oss hva som er etisk godt, og hvorfor? Begrunn svaret.
- Hva synes du om Moore sin påstand om at «moralsk godt» ikke kan defineres? Begrunn svaret.
OKTOBER 2022
Velkommen til Kristiansand filosofikafé – stedet for refleksjon og ettertanke omkring de viktige spørsmålene i livet!
Hvis vi sier at Julius Cæsar følte seg litt uvel den dagen han fylte 11 år, har vi liten eller ingen mulighet til å finne ut om det er sant eller usant. Det vi imidlertid kan vite, er at det er en av delene – altså enten sant eller usant. Sier vi derimot at 2+2 er fire, vet vi svaret med en gang. Om vi hører at matprisene har steget de siste månedene, er vi heller ikke i tvil om at det er sant.
Det er en ganske utbredt oppfatning at sannheten er relativ. Ikke så sjelden kan vi høre folk si «sant for deg, men ikke sant for meg». Underforstått tenker man at sannheten er privat og at enhver har sin private sannhet. Noen oppfatter det også som krenkende å høre at de tar feil, eller at deres oppfatning blir kritisert. Er sannheten relativ? Er det slik at hver og en av oss bestemmer eller vedtar hva som er sant, og at dette er deres sannhet?
I filosofien finner vi ulike definisjoner av sannhet. Flere av dem kan lett avvises. Uten å gå inn på ulike sannhetsteorier, ser det ut til at det er en feil som går igjen i svært mange av dem. Feilen er at man blander sammen oppfatninger, tro, håp osv. på den ene siden, og sannhet på den andre. Man tenker seg at sannheten er avhengig av hva vi vet eller kjenner til. Noen hevder også at hvis vi ikke vet hva som er sant, er det fritt fram å tro hva som helst. Som om dumskap skulle være like greit som usikkerhet. Men man trenger ikke være helt sikker, for å gi gode svar.
Det er et spørsmål som kan hjelpe oss til å avklare hva sannhet dreier seg om. Ta en hvilken som helst påstand eller setning. Spør så: Hva vil gjøre denne setningen eller oppfatningen sann? Da spør vi ikke etter våre muligheter til å avgjøre om setningen eller påstanden faktisk er sann. Vi spør om hva sannhet er. Vi spør etter hvilket faktum som ville gjøre påstanden sann. Hva vi oppfatter som faktum, er et annet spørsmål, og dreier seg om vår erkjennelse. Hverken jeg eller du konstruerer sannheten eller hva som er faktum, vi konstruerer derimot oppfatninger og forestillinger.
Vi må unngå å blande sammen erkjennelse og sannhet. Sannheten bryr seg katten om hva vi klarer å oppdage eller finne ut, hva vi konstruerer, hva vi håper, frykter, tror eller ikke tror. Vi må bare påse at våre konstruksjoner er godt begrunnet – slik at de ligner så mye som mulig på det som faktisk er tilfellet.
Ingen liker løgnere. Det betyr at vi – i det minste i møte med løgneren – ser forskjellen mellom hva som sies og hva som er sant. Det samme gjelder for hva vi tror. Det er ikke alltid slik at det vi tror, faktisk er sant. Løgneren har gjort sannheten til et middel, i stedet for et mål. Løgneren ønsker at vi skal tro noe som ikke er sant. Hvis vi tror at sannheten er relativ, finnes det egentlig ingen løgnere. Men løgnere finnes. Dermed er sannheten ikke relativt. Men – hva vi tror er relativt til det lys og den erkjennelse vi har på et visst tidspunkt i livet. Men løgneren bryr seg ikke om erkjennelse eller begrunnelse. Løgneren ønsker at noen skal tro at den usannheten som presenteres er sann.
Så neste gang du møter en person som sier at sannheten er relativ, kan du svare at det er våre oppfatninger som er relative, og at vi bør relatere dem til grunner – ikke til hva vi ønsker eller frykter, misliker eller lignende.
Sannheten bryr seg katten om hvilke oppfatninger jeg og du har. På Kristiansand filosofikafé bryr vi oss om både deg og sannheten. Derfor er du hjertelig velkommen til nok en kveld til refleksjon og ettertanke omkring de viktige spørsmålene i livet.
Tusen takk for oppmerksomheten!
Ralph Henk Vaags
Spørsmål til samtale:
- Er frokostblanding suppe? Hvorfor? Hvorfor ikke?
- Er sannheten privat? Hvorfor? Hvorfor ikke?
- Hva mener man gjerne når det sies: «Sant for deg, men ikke sant for meg»?
- Må det man vet være sant? Hvorfor? Hvorfor ikke?
- Kan noe være sant uten at noen vet om det? Hvorfor? Hvorfor ikke?
FilosofiAvisen 