Ståle Sigersvold
Kronikken «Jesu oppstandelse og fornuft» av Ralph Henk Vaags i FVN 27.03.24 skapte reaksjoner i kommentarfeltet. Også fra meg som svarte med innlegget «Jesu oppstandelse er og blir en religiøs forestilling.» (2.04.24)
Dette innlegget har tydeligvis vært tungt å svelge for noen. Kateryna Vynohardova finner det derfor nødvendig med et eget intervju med filosofen Vaags i Filosofavisen for å imøtegå min manglende kunnskap, kritisk evner og vitenskapelige forståelse i religiøse saker. Jeg blir også satt i samme bås som filosofer og vitenskapsfolk jeg nevner i artikkelen, også dem omtalt som udugelige når de uttaler seg om religion og tro, av enkelte kristne ofte karakterisert som disse aggressive ateister.
Jeg regner meg selv som «ikke-troende», men har i mange år hatt en sterk interesse for kreasjonismen, en retning med mange avskygninger som i ulike former prøver å underbygge fortellingene i Første Mosebok og særlig urhistorien (kap. 1-12) med vitenskapelige beviser for at Bibelen kan og bør tolkes bokstavelig. Det er dette jeg oppfatter som en vanskelig akademisk øvelse. Jeg har støtt på mange absurde forklaringer for å motsi anerkjent vitenskap. Det samme kan man si om mye av den eksegesen som religiøse ledere og predikanter forkynner om skapelsen, jordens alder, syndefallet, Babels tårn og andre kjente fortellinger fra Bibelen. Så vidt jeg er kjent med finnes det ingen funn eller historiske beviser for noe av det som omtalt i Første Mosebok. Det er i dag også vanskelig å beskrive regnbuen som et guddommelig fenomen, uten å tenke på hva vitenskapen sier om dette fenomenet. Det skal også mye vitenskapelig mot blant kreasjonister til å forsøke å bevise at «Sol stå stille i Gieon, måne stans i Ajjalons dal», slik det er beskrevet i Josva 10. Bibelen og andre religiøse skrifter inneholder mye livsvisdom, men også mange påstander og forestillinger som ikke kan bevises eller er forenlig med sunn fornuft med dagens kunnskap.
Jeg er ikke helt uten innsikt i dette feltet. Jeg har lest mye av det som er skrevet om disse temaene uten å la meg overbevise av de vitenskapelige bevisene til kreasjonistene. Jeg har også lest mye om andre religioner og livsoppfatninger som innholdet mye av det samme. Det som slår meg er ikke hvor unike religionene er, men hvor mye som er likt. Mange religioner har lånt av hverandre, men prøver å framstå som unike. Det kan også se ut som miraklene øke for hver gang de omtales på nytt i nye skrifter. Et eksempel er Gilgamesj-eposet som handler det om en stor lokal flom i samme område, som trolig har skjedd for 3000 år siden. I Første mosebok er denne flommen økt til en verdens flom, hvor alle dyr i hele verden ble samlet på en drøy uke i Noas ark. Jesu oppstandelse har også paralleller i andre religiøse skrifter.
Derfor støtter jeg langt på vei hva Bertrand Russell sier i boken: Hvorfor jeg ikke er kristen. (Humanist forlag 2009)
«Jeg tror at alle de store verdensreligioner – buddhismen, hinduismen, kristendommen, islam og kommunismen – er både usanne og skadelige. Logisk sett er det innlysende at siden religionene er uenige, kan ikke flere enn en av dem være sann. Med svært få unntak er den religionen et menneske antar den samme som den som er framherskende i samfunnet der han bor, hvilket gjør det åpenbart at de er påvirkning fra miljøet som har fått ham til å anta vedkommende religion.»
Når det gjelder «intellektuell design» har jeg noe av det samme synet på denne retningen. Her brukes fravær av bevis for å forklare jordas tilblivelse og kompliserte fenomener i naturen, som bevis for at en Gud må stå bak dette. Ingen hvilken som helst Gud, men tilfeldigvis den Gud man selv tror på. Dette synet forutsetter en tro på en Gud, noe jeg ikke ser som holdbart som vitenskapelig bevis for dette synet. Jeg har tro på at vitenskapen etter hvert vil avdekke ny kunnskap om jordens tilblivelse og utvikling. Om Gud og eventuelt hvilken Gud som er en del av den forklaringen, er fortsatt usikkert.
Vaags mener jeg mangler vitenskapelig innsikt og evne til kritisk tenkning. Om han liker det eller ikke, er dette grunnlaget for den kritiske tenkningen jeg selv står for, og grunnen til jeg svarer som jeg gjør. Det forundrer meg at så mange kristne ikke tåler en slik tilbakemelding, og selv har så få motforestillinger når andre kristne framsetter påstander fra Bibelen som «sannheter» det er vanskelig å finne belegg for. Jeg er her av samme oppfatning som mange andre forskere og vanlige mennesker som meg. Jeg er ingen tilhenger av at religiøse dogmer, mirakler og bibelske fortellinger ukritisk skal framstilles som vitenskapelige sannheter, særlig ikke i det akademiske miljøet som har strenge krav til bevis og etterprøvbarhet. Hva som skjer i menigheter og blant predikanter er en annen sak. Her hører «troen» naturlig hjemme. Det har jeg respekt for, selv om jeg ikke deler deres syn på tro som «sannhet».
Jeg er også av samme oppfatning som mange forskere som mener at miraklene ikke egner seg for vitenskapelig forskning. Det betyr ikke at alle andre mangler vitenskapelig innsikt, kritisk sans eller respekt for andre. Selv om Vaags tar mange forbehold, er konklusjonen hans likevel at Jesu oppstandelse kan begrunnes rasjonelt uten at dette er i konflikt med naturlovene. Jeg synes ikke Vaags argumenter er overbevisende. At oppstandelsen er en forutsetning for å kalle seg kristen, betyr ikke at det kan begrunnes som en historisk sannhet av den grunn. Med alle forbeholdene kan det like gjerne framstå som et sterkt ønske og tro, mer enn en begrunnelse for at dette virkelig har skjedd.
De som nekte for oppstandelsen som «den mest sannsynlige forklaringen» er ikke nødvendigvis juksemakere som mangler kompetanse og er respektløse overfor forskere, sannheten eller vitenskapen. Dette kan skyldes ulikt syn på hva som er vitenskapelig sannheter og forutsetningene for disse. Motsetningen til et monologisk trossystem er et dialogisk. Et dialogisk trossystem er åpent, tar inn og behandler informasjon som kan utgjør motbeviser, og trekke konsekvenser av dem når det er nødvendig. Filosofen Bertrand Russell kaller dette «vilje til tvil». Karl Popper formulerer det på denne måten: Jeg kan ta feil og du har kanskje rett og ved felles anstrengelse kan vi nærme oss sannheten. Et monologisk trossystem er derimot basert på at alt henger sammen, og at alt derfor kan gis en intern forklaring i samsvar med trossystemet. Her har religiøs argumentasjon noe til felles med konspirasjonsteorier.
Det er ingen tvil om at det finnes mange forskere som er religiøse, men religion har fått en mindre framtredende plass også innenfor filosofien. Svante Nordin skriver i boken: Filosofene – Vesterlands tenkning siden 1900. (Dreyer 2011)
«DE SISTE 110 ÅRENE har særlig to problemområder dominert filosofien. Det ene handler om forholdet mellom naturvitenskapelige verdensbildet og «livsverden». Den naturvitenskapelige tendensen underkjenner i sin mest radikale form enhver kunnskap som ikke kan uttrykkes i den matematiske naturvitenskapens ligninger: Etikk og normer, kultur og naturlig språk, former og farger, innhold og følelsesinnhold, til og med bevisstheten selv er i et siste paradoks også seg selv betraktet som kunnskap, hvis kunnskap ikke kan gjøres til gjenstand for en fysikalsk teori. Den humanistiske tendensen utvider derimot området for menneskelig kunnskap slik at det inkluderer common sense, hverdagskunnskap, hverdagsspråk, følelser og vilje, etikk og rasjonalitet, vitenskap, kunst og til og med religion.
For fem hundre år, påpeker Taylor, var troen på Gud en selvfølge også i Vesten. Det var ingen alternativer til den herskende religion.»
Derfor er religion mindre skadelig i dag enn det var i middelalderen, hvor det å benekte Guds eksistens kunne ha fatale konsekvenser for den enkelte. Heldigvis har forskning og vitenskap fjernet de verste vrangforestillingene også kirken var med på å opprettholde. Blant annet heksebrenning og forestillingen om at jorden var sentrum i universet.
Jeg er kjent med argumentene for å hevde at Jesu oppstandelse er den beste forklaringen, framsatt av flere enn Vaags. Moderne naturvitenskap har imidlertid bidratt til at oppstandelsestro i mindre grad er utbredt i kristendommen i dag, samtidig som forestillingene spiller en mer sentral rolle blant vitenskapskritiske evangelikalske kristne. Her er det ikke bare som Paulus hevder en sjelelig, men også en kroppslig oppstandelse. Da beveger man seg fra «tro» til «vitenskapelige bevis» for at dette kan ha skjedd. Det er en lang vei å gå.
Skillet mellom sannhet og tro er en viktig forutsetning for kritisk tenkning. Jeg synes innenfor kreasjonismen og Intellektuell design dette skillet er uklart. Å påpeke hvor man er uenig er ikke nødvendigvis eksempel på usaklighet eller mangel på kritisk sans. Kristne leter ofte etter argumenter som kan underbygge deres tro, på samme måte som ikke-troende ofte påpeker det motsatte. Det betyr ikke at ikke-troende mangler religiøs innsikt og forståelse. Selv om Einstein kalte seg en agnostiker eller «en religiøs ikke-troende», viser det berømte Gudebrevet til den jødiske filosofen Erich Gutin fra 1954 at han også hadde meninger om Bibelen som «en samling ærverdige, men stadig primitive legender».
Ingen har så lang klart å bevise Guds eksistens. Heller ikke det motsatte. Å diskutere Guds eksistens føles ofte som å diskutere kantene på en rullestein. Det er like uløselig om man er amatør, forsker eller teolog. Jeg tror mange har erfart dette når de stirrer inn i den guddommelige rullesteinen og spør seg hvor hjørnene er.
Å bevise Guds eksistens kan også ha andre komplikasjoner. Sett at man klarte å bevise Guds eksistens gjennom bruk av hypotetisk deduktiv metode, hva skjer da? I det øyeblikket man klarer det har man ikke en gud mer. Da er den guden redusert til et naturlig fenomen på linje med jordskjelv, torden og solformørkelse. Derfor blir jakten på gudsbevis i beste fall misforstått, spesielt blant religiøse. Det man kan bevise vitenskapelig er ikke bevis på guddommelighet, men på et naturvitenskaplig fenomen. Tidligere trodde man at det var Gud som sto for jordskjelv, torden, tørke, flom og for den saks skyld også forklaringen på regnbuen. Nå er dette naturfenomener. Søken etter «gudsbevis» ender med:
a. å ikke kunne bevise det. Da er det et trosspørsmål.
b. å kunne bevise det og dermed frata det guddommeligheten.
Dersom oppstandelsen kan begrunnes som logisk uten brudd på naturlovene, er oppstandelsen ikke lenger et guddommelig mirakel, men et naturfenomen.
Jeg deler Vaags bekymring for holdningene til vitenskapen i dagens samfunn. «Det snakkes lettvint og freidig om alternative sannheter. Det finnes også de som velger å se bort fra den». Dette gjelder også i religiøse spørsmål. Vi ser i dag at politikere og statsleder har liten respekt for vitenskapelige sannheter. «Fake News» er for mange ledere og politikere blitt det nye svaret på alt man ikke liker og vil motarbeide. I kriger og konflikter er også sannheten det første offeret. Der deler jeg Vaags bekymring for den manglende respekt for sannheten, vitenskapen og forskere. Religionen brukes også for å begrunne politiske holdninger.
Vaags avslutter sin artikkel med å generalisere en privat følelse om at Jesu oppstandelse gir mening og håp til det livet vi lever her og nå. Det er flott og gjelder sikker mange, både kristner og andre troende hvor oppstandelse er en del av troen. Følelsen av meningsvakuum kan mange kjenne på. Det er heller ikke noe som bare rammer unge mennesker. Mange kristner kan sikkert også føle seg sviktet fra Gud og havne der.
Det må likevel være et paradoks for mange sterkt religiøse at noen av de beste samfunn å leve i, som Finland, Sverige, Danmark og Norge, også er de mest sekulariserte. Om meningsvakuumet er større her enn i andre nasjoner, har jeg ikke sett noen forskning på. Hvis følelse av lykke og framtidstro er et svar på dette, scorer disse nasjonen bedre enn andre på dette feltet.
Og så til mysteriet om den tomme graven.
Det er ingen tvil om at Jesus var en kraftfull leder med stor evne til å få folk med seg. Han var fryktet blant jøder og romerne som styrte. Det var ikke for ingenting at Pontius Pilatus i påsken lot Barabbas gå fri og ikke Jesus. Det var trolig en frykt blant herskerne om at Jesu tilhengere skulle samle om stedet hvor han ble bragravet etter sin død. Som Vaags antyder er en mulig forklaring at kroppen ble stjålet. Jesus kan så ha blitt begravet på hemmelig sted av hans motstandere for å unngå at graven skulle bli som et samlingsted for hans tilhengere. Det er lite sannsynlig at dem som fryktet han så sterkt, overlot den døde kroppen til hans tilhengere. Historien om «oppstandelsen» har ut fra en slik teori kommet senere. Det første evangeliet ble tross alt skrevet mer enn 40 år etter at Jesus døde.
Det finnes en norsk parallell til denne forklaringen. Vi vet med stor sannsynlighet at salmedikteren Petter Dass ble gravlagt på kirkegården på Alstahaug. Hvor han ligger er ukjent. Noen mente at Petter Dass også drev med svart magi. Derfor ville de ikke at graven skulle bli en valfartsplass for tilhenger av dette.
Kroppen til Osama Bin Laden ble ut fra sammen resonnement senket på ukjent sted i havet av amerikanerne etter at han ble drept.
Denne forklaringen har en begrunnelse, er logisk og bryter ikke med naturlovene. Men forklaringen mangler oppstandelse, som kan ha kommet til senere av tilhengere av Jesus. En slik forklaring underbygg oppstandelsen som tro, men er ikke en vitenskapelig begrunnelse for en «kjødelig oppstandelse» fordi graven var tom.
Les også…
FilosofiAvisen 
Tilbaketråkk: Svar til Sigersvold | FilosofiAvisen